Tross sine nye øyne hadde mennesket fremdeles sin rot i stoffet, dets sjel var innspunnet i det og underlagt dets blinde lov. Men samtidig kunne han se på stoffet som en fremmed, sideordne seg med andre fenomener, gjennomskue og plassere sine egne vitale prosesser. Han kommer til naturen som en ubuden gjest; forgjeves rekker han sine armer ut og bønnfaller om å bli gjenforenet med det som har skapt ham: Naturen svarer ikke mer, den gjorde et under med mennesket, men siden kjente den ham ikke. Han har mistet sin hjemstavnsrett i universet, han har spist av kunnskapens tre og er utstøtt av paradiset. Han er mektig i den nære verden, men han forbanner sin makt fordi han har kjøpt den for sin sjels harmoni, sin uskyldstilstand, sin borgfred i livets fang.
Så står han da der med sine syner, forrådt av altet, i undring og angst. Også dyret kjente angst, i tordenvær og under løvens klo. Men mennesket fikk angst for selve livet – ja for sitt eget vesen. Livet – det var for dyret å kjenne kraften spille, det var brunst og lek og kamp og sult, og så var det og bøye seg inn under selvfølgelighetens lov tilslutt. Lidelsen er hos dyret begrenset til seg selv, for mennesket slår den hull inn til verdensangsten og livsfortvilelsen. Alt fra barnets ferd på livets elv står dødens fossedur høy over dalen, alltid nærmere, og gnager, gnager på dets glede. Mennesket ser ut over jorden, og den ånder som en stor lunge; ånder den ut, da stimer der yndige liv fra alle porer og strekker armene mot solen, men ånder den inn, da går der et bristningens stønn gjennom vrimmelen, og likene pisker i marken som byger av hagl.
